Storlommens strøm

Elin Màr

Vi lever i bølger av armod og akutt forsvinnelse. Tiden der til og med de eldste må vike. Det finnes ingen grenser for utslettelsen. Den eskalerer i eksponensielle kurver; skyter til himmels og legger alt øde. Men hvem skal vi lære av da når de eldste forsvinner ? De som har vært der siden tidenes morgen. Folkene. Fjellene. Elevene. Vannene. Skogene. Trærne. Fuglene. Insektene. Bakterie kulturer og mycelium samband. Nervetråder, kjemisk dans og intens mumling, som vi kunne ha lyttet til. Og hadde vi lyttet ville vi fått gaven av å forstå vår opprinnelse. Som lærer oss og hvile i vissheten om at vi må ikke ha svar på alt. Som forteller oss at vi finner omfavnelse i solvarmet sommermose. Mosemykt leie tar mykt i mot dyremager. Vi fant ro i skogshjemmet.

Men nå er ingen ingen trygge lenger noe sted. Også her er mosen er revet vekk. Fjellet er sprengt og stein bitene ligger strødd rundt de åpne stein sårene. Det er slik en forvirrelse. Tomhet. Stillheten som i død. Hva er det som dør ? Ingen forstår hvordan det kunne skje. Jeg veit ikke hvor vi skal begynne siden vi ikke er født i dette landskapet. Men jeg føler at også jeg / vi har et ansvar her, når det kaller på hjelp.

Leave a Reply

Your e-mail address will not be published. Required fields are marked *